Det tekstile
arbeidsåret i det gamle bondesamfunnet
Manus til Malle Eken Tandbergs foredrag på Folkvang 2.4.2019
Bondesamfunnet, og til dels også
det gamle bysamfunnet, hadde en arbeidsrytme som fulgte solas gang. Arbeidet
med tekstilproduksjonen var en del av alt annet arbeid og livsmønsteret
fulgte naturens rytme.
Året var delt i to, sommerhalvåret
og vinterhalvåret. Det kommer klart fram i primstaven som er en slags
evighetskalender der viktige dager var avmerket. Primstavens alder er ikke
mulig å fastsette, men den er svært gammel. noen mener den stammer fra hedensk
tid. Den overlevde både reformasjonen (1537) og innføringen av den gregorianske
på 1700-tallet. De først skrevne kalendere kom ikke til Norge før på
begynnelsen av 1800-tallet.
Primstaven hadde en sommer- og en
vinter side. Liksom primstaven var delt i to sider, så var arbeidsåret delt
etter den fra 14. april og 14. oktober. Mange av merkene på primstaven har, som
vi vil vise i det følgende, direkte sammenheng med tekstilproduksjonen.
Sommeren begynte 14. april, den
første sommerdag. Til de første utendørsarbeidene hørte det med å vaske sauene
før de skulle klippes. Det var best en solskinnsdag slik at sauene tørket fort.
Flere steder i Norge var det vanlig å la sauene beholde en liten krøll igjen på
hodet eller i nakken, for ellers ville ikke sauen trives. Ofte ble kurven med
den usorterte ulla satt rett opp på loftet, fordi husmora på gården ikke hadde
tid til videre arbeid med ulla i sommerhalvåret. På større gårder ble
tjenestejentene satt til å sortere ulla før den ble lagret til høsten.
Det vannet som man hadde vasket
sauene i før klippingen, var etter tradisjonen godt å vaske ullplagg i for
fettet virket som såpe. Det hendte også at kvinnene selv tok seg et bad i dette
vannet. Det var nemlig knyttet mye overtro til dette spesielle vannet. Det
skulle ha særskilt kraft.
Man kunne også bruke det til å
skylle opp tepper og åklær en var spesielt redd for. Sauevannet skulle
gjenopplive fargene og gi spesielt vakre og klare farger.
Ut i juni var det vanlig å få
buskapen til seters. Seterproduksjonen av ost og smør var viktig. Kunne man
produsere mer enn til eget forbruk kunne det selges og skaffe kontanter som det
ikke var mye av i natural-husholdningen. Selv på setra var tekstilproduksjonen
en del av arbeidet. Kvinnene og jentene hadde alltid garn med seg og hvert
fritt øyeblikk ble brukt til strikking. Det var først og fremst strømper,
sokker og vatter det var viktig å få laget før vinteren.
Nålbinding er en
håndarbeidsteknikk som er svært gammel, og som kalles for den gamle tids
strikkemåte. Nålbinding var altså i bruk før noen
visste om strikkepinnene. Redskapen er ei grov flat nål. laga av tre eller
bein. Nåla er ca. 8 cm lang. og 6 - 7 mm brei.
Garnet som de brukte, var hjemmespunnet. Det var tjukt to-lagt og tvinna svært løst,
slik at det kunne tøves lett. Nålbinding ble mest
brukt til sokker, votter, vester og strømper.
Det ble også laget melkesiler av håret nederst på kurompa
og såler til å ha i skoa.
Det var også viktig å ta vare på
planter og plantedeler til farging. Etter gammel overbevisning skulle den beste
tiden for innsamling av planter være rundt St. Hans, da skulle man få de
kraftigste fargene. Lyngen og porsen skulle tas før blomstring, da ga disse
plantene en god gulfarge. Steinmose ga en slitesterk
brunfarge og denne mosen var den vanligste fargeplanten.
Ull var det råstoff som de fleste
klærne var laget av. På samme tid som kornet ble sådd, ble også linfrøet satt i
jorda. Linplanten er en meget gammel kulturplante.
Den kunne brukes både til mat og klær. Det fantes linfrø i Osebergskipet. l
enkelte av vevnadene har det også vært brukt lin, men dette materialet har tålt
oppholdet i gravskipet dårligere enn f.eks. ull.
Linåkrene var et syn under
blomstring, da ble hele åkeren farget blå av blomstenes intense farge. Men for
å oppnå linstoff måtte linet gjennom mange prosesser. l august ble linstråene rykket opp med rota og tørket. For å skille
frøene fra stråene ble linet enten tresket eller dradd gjennom en linkam som var mer skånsom, men også mer tidkrevende måte å
gjøre det på. Så måtte halmen røytes, enten ved å legge linhalmen
på bakken og la dugg og annen væte gjennomfukte den, eller rett og slett legge
den i et vann eller en bekk. Halmens ytre lag løsnet i fuktighet og de indre
fibrene kom til syne. Disse fibrene kalles for «toet» og det ble tørket i badstu eller i eldhus.
Neste skritt var å knuse veden i
stilkene med en kubbe eller en linbråke, derfor
kalles dette arbeidet å bråke. Dette arbeidet var tungt og mennene deltok ofte
i bråkinga. De ferdig bråkte stråene ble så banket
med en slags kniv slik at siste rest av agnet/halmlaget forsvant. Dette er kalt
«skaking», og var kvinnfolkarbeid. Ofte ble dette kalt «sladderonna». Til slutt
hekla man linet. Da dro man linfibrene over
jernpigger som var festet til en treplate. Det var en lang og tungvinn vei fram
til ferdig linfiber, så måtte det spinnes og veves.
Linet ble derfor et dyrt materiale. Lin ble brukt til spesielle stasklær som brudgomsskjorte, søndagsskaut og til likklede.
Det er knyttet utrolig mange sagn til linet og den makt denne planten
representerer.
Man kan
også bruke brennesle.
Skulle man få fram fibrene til
spinning, måtte neslen bearbeides på samme måte som lin. For å få fram fibrene
ble neslene lagt i vann slik som linstenglene, eller
tørka, skrapa og banka. l den norske Kvalsund-båten fra eldre jernalder er det
funnet knippe av neslestilker.
Den 29. september, Mikkelsmess, da
var den livsviktige produksjonsperioden nådd sine mål. Sauene ble badet og
klippet. Etter sortering av ullkvaliteter begynte tiden da all ulla skulle
kardes.
Fra den 14. oktober begynte
vinterhalvåret. På primstaven er dagen merket med vott. Den skulle minne om at
tiden nærmet seg da en trengte klær som vern mot kulden.
Kardinga av ulla
skulle være avsluttet innen 25. november, Karimesse.
På primstaven er dagen merket med et hjul. Etter gammel norsk tradisjon tolket
som et rokke / spinnehjul, så denne dagen skulle man ta fatt på spinningen,
selv om hjulet på primstaven egentlig henspeiler på
noe heltannet. Dagen 25. november er knyttet til den katolske helgen, St. Katarin, som ble dømt til døden ved å stegles til et hjul.
l Norge fikk altså hjulet et annet begrepsinnhold knyttet til
tekstilproduksjonen.
Arbeidsdagen for husmoren startet
kl. 4-5 om morgenen. Da var det bekmørkt, siden visnakkerom slutten av
november. Arbeidslyset i en bonde-bystue i gamle
dager var langt fra god. Det var snakk om tyribluss, et stearinlys eller bare
skinnet fra peisen. Selv etter at parafinlampa ble vanlig, brukte man ikke den
om morgenen, for oljen var dyr. Det var først når alle var samlet om
ettermiddagen og kvelden at den ble tent.
Grunnen til at husmødrene vanligvis
sto så tidlig opp, var ønsket om å få spunnet en snelle før de gikk i fjøset, -
dessuten var det arbeidsro før barna og mennene sto opp. Resten av dagen var
fylt med husarbeid, matlaging og lignende til 4-5 tiden om ettermiddagen. Da
fortsatte de med spinning til ut på kvelden. Arbeidet med spinningen varte til
over jul. Det var bare «lussenatta», 13. desember,
som man trodde var årets mørkeste og farligste natt, at man hverken skulle
spinne eller bake. da ville alt det en arbeidet med, bli ødelagt.
Etter jul kom vevstolen fram. Noen
ventet til det ble bedre lys i februar. l små husmannsstuer ble det ganske
overfylt og trangt når veven kom opp.
l førstninga var det flettinga de
alltid eksperimenterende menneskehendene tok til for å fremstille forskjellige
slags bruksting. De fletta og smetta i hverandre vidjer til korger, eller de
smetta og fletta i hverandre vidjer og tråder av forskjellige materialer, både
til smale belter og til store matter.
Ordet «tekstil» kommer av det
latinske ordet «textere». som betyr både flette og
veve.
På større gårder, hvor man hadde
bedre plass, sto vevstolen i eget rom, der var det også flere som gjorde
tjeneste, så at flere kvinner vevde hver sin stund. Man kan tenke seg hvor mye
stoff som skulle til for å dekke behovet til en storfamilie. Tjenestefolket
skulle som oftest ha sin lønn i form av mat og klær. Det skulle lages tøy til
klesplagg: til åklær og til sengetøy osv., fra det tykkeste vadmel til det
fineste linstoff, alt gjort for hånd. Hele tiden skulle klær lappes og holdes i
stand. Hvert plagg hadde sitt livsløp. Det ble også laget til spesielle
anledninger, som til bryllup eller høytid, stasklær og kirkegang. Etter hvert
ble stasklærne søndagsklær, slik man tok på seg etter at man kom hjem fra
kirken. Neste skritt for søndagsklær var bruk til hverdags. Om sommeren brukte
man klær som var så lappet og slitt at de ikke egnet seg til bruk om vinteren.
De mest lappete og fillete klærne brukte man i fjøset.
Siste stadiet var at plagget ble
vaskeklut eller revet i filler og brukt til filleryer. Det gjaldt å være
sparsom og bruke alt til siste trevl.
Lappeteppeteknikken sies å ha
kommet til Norden fra USA, der lappeteppene visstnok under den første
koloniseringstida ble til av rein og skjær tekstilmangel, men som alt på
1700-tallet utvikla seg til ei særprega form for husflid.
Ved århundreskiftet (1900) begynte
mønster som «log cabin», «diamond» og stjerner å bli
vanlige også i Norden.
Ei oppreid seng hørte gjerne med
til medgifta, blant det som bruden tok med seg til det nye hjemmet. I 1682
mente de at ei oppreid seng i Åsen i Sigdal besto av: Ei blårandet bolsterdyne,
et hodelag, et strielaken, et lerretslaken, en ny skinnfell, et randet
sengeklede og ei lita pute. De brukte skinnputer i sengene, gjerne med putevar
på.
Struveft eller strugarn, som de sa, av hjemmeavla lin brukte de til
sengeklær. Laken vov de gjerne av strugarn med
bomullsrenning og struveft, men til hverdagslaken og
bøssteppe i halmsengene vov de av grov stru med linrenning. Nautehårsplagga var enten vevd treskaft til
underplagg slik at bomulla ble på den ene sida. eller toskaft
- tvistplagg - til å ha oppå skinnfellen. De gamle tok nøye vare på nautehåret. Det ble vaska, tørka og spunnet med ull til
nautehårsgarn.
Den skrøfta rughalmen ble holdt for
å være den beste sengehalmen. Men folk tok det de hadde, all slags halm,
høvelflis, eldstamp, størr,
lauv og regnligget høy.
Skinnfeller av gode saueskinn med
ulla på hører til ei oppreid seng. Folk lå i skinnfeller, sommer som vinter. Om
sommeren brukte de ofte slitte feller med lite ull på, eller de vrengte
vinterfellen så ullsida kom opp. Det var vanskelig å få gjort skinnfellen helt
rein. De kunne ikke vaske den. En kald klarværsdag om vinteren hengte de skinnfellene
ut. De hang ei stund før to kvinner tok fatt i hver sin ende på fellen og
dengte den inn med «loppepåkar». Da røss den tæla loppa ned på snøen
og satte livet til.
Men fellene var ikke reine for det.
Derfor tok de fellene på badstua om våren og røkte og varma de der, før de ble
hengt på stabbursloftet for sommeren.
Ca. 1890 kom springmadrassene og
avløste de gamle underlaga. Det kom fabrikklagde ullplagg, filt- og vattepper,
som ble bytta ut med de gamle kvitlane, ullteppene
var jo mye mer reinslige og lettvinne. Da ble det flere og flere som skaffa seg
disse. Skinnfellene forsvant ettersom de ble utslitte. På den måten ble det
slutt med å ligge i skinnfeller.
«Skrøfta halm: kornet er skåret men
ikke treska. Kornet blir slått mot et redskap eller en bjelke for å få kornet
til å dette av halmen. På den måten ble ikke halmen slått i småstubber.»
Det var kvinnene som først og
fremst sto for tekstilproduksjonen i det gamle bonde / naturalsamfunnet. Selv
om mennene sto for laging av sko og reparering av dem, kunne mennene også være
med og sy klær, og ofte fortelles det om menn som var med og reparerte grovere
klesplagg. Allikevel var det kvinnenes innsats hovedsakelig, og det er en
innsats som kan måles.
Man kan nesten si at det var en
liten tekstilfabrikk på hver eneste gård før den industrielle revolusjon fikk
fotfeste i Norge rundt 1860-70 årene, og det store hamskiftet i norsk
bondekultur satte inn.
l nyere tid var det vanlig at
kjøpmannen kjøpte inn mel i 100 kg sekker, for deretter å selge det ut til
kundene i løs vekt. Da sekkene var tomme, ble de solgt ut til kundene. Kundene
kunne også få kjøpt mel i 50 kg sekker. Råstoffene ble utnyttet så langt det
var mulig, og så lenge emballasjen på mel, sukker og- lignende var av stoff,
var det naturlig for husmora å nyttiggjøre dette relativt rimelige stoffet.
Om melsekkene og sukkersekkene var billige å anskaffe, var det mye å gjøre
med dem før de kunne brukes. De hadde store trykte bokstaver, ofte i rødt
eller sort som fortalte om innholdet, og disse måtte fjernes før bruk. Metodene
var stort sett de samme, bokstavene ble gnidd inn med grønnsåpe før de ble lagt
i vann, og deretter skrubbet. Det var viktig at sekken ikke ble kokt før
bokstavene ble fjernet, det varme vannet virket fikserende, og bokstavene ble
sittende til evig tid. Etter fjerningsprosessen ble sekkene lagt på snøen og
bleket i mars-sola. Melsekkene var fortrinnsvis vevd i tett bomullslerret, og
de fantes i ulike kvaliteter. Sukkersekkene var også
vevd på samme måte, men av langt tynnere tråd, så de var ikke så slitesterke.
Til et laken trengte man to store
melsekker. For å lage et laken ble melsekkene sprettet opp i siden og så ble de
sydd sammen på langs i midten. Det var et svært slitesterkt stoff. Det ble sydd
både laken, håndklær og putevar av sukker- og melsekker. Noen sydde også pyntehåndklær.
Laken og putevar var vakkert
utsmykket med mellomverk som enten var heklet kniplet eller brodert i
hardangersøm. Noen overlakener hadde også heklete eller kniplete blonder påsydd
i enden. Til overlakenet var det vanlig å sy tilsvarende småputer.
Dekoren var den samme som på overlakenet men tilpasset putas fasong. Rundt de
fleste putene var det sydd på en rynket kappe, og som regel var kappa dekorert
med maskinsydde parallelle legg. Under småputa hadde man en langpute, men langputevaret var
sjelden dekorert.
Monogrammene på sengetøyet var
tidlig i perioden brodert med bitte små røde korssting. (Ca. 1850 - 1914) Rundt
århundreskiftet ble de brodert i hvitt med tykksøm, plattsøm og kontursting. Og
de var store, snirklete og flere var omkranset av broderte blader.
Det tekstile arbeidsåret forteller
mye om livet på den gamle gården, bondekulturen, en del av vår kulturarv. Men
området tekstil har først og fremst vært knytt et til kvinners liv og virke, så
mye av kvinners historie formidles gjennom kunnskaper om det tekstile
arbeidsåret i det gamle bondesamfunnet.